India

Har store problemer legge opp bilder, så de får komme etter hvert.

Neste dag etter en komfortabel natt på grensehotellet, var det på tide å komme seg inn i India. Visum-sjekken gikk greit, utenom at ei av damene i reisefølge måtte gifte seg, skille seg og så gifte seg igjen for å komme over grensen. Papir-mølle-krøll. Første stopp i India var Amristar, hvor man finner Sikhenes viktigste helligdom, "The golden temple". Passende navn, siden tempelet i midten av den kunstige sjøen er lagd av bl.a 760kg, 22 karat guld. Siden det er en pilgrimsplass har de også gratis overnattingsplass og gratis mat mot en frivillig donasjon. Det var en god plass for å chille litt og hente seg etter hektiske Lahore. Tre netter stoppet jeg her og veldig lite spennende skjedde. Så jeg tok buss og tog til Bikaner. På togstasjonen møtte jeg en kar med veldig dårlig engelsk, men han viste meg noen papirer fra rettsinnstansen i India, hvor det virket som han hadde vært vitne eller medskyldig til et drap og hadde vært 5-6 år i fengsel. Han hadde uansett blitt frifunnet så tanken om å våkne opp død neste dag begynte sakte å forsvinne. Jeg begynte togreisen i 3. klasse med trebenker og 3 cm søppel på gulvet. 3x3x3 blir 27 og så mange minutter ut i reisen kom det en hellig mann på toget. Dvs. det var flere men jeg ble sittende og prate med han ene. Han hadde studert rettshjelp, men noe fortalte han at veien fremover var å spise en gang om dagen, meditere og hjelpe mennesker i konflikt, med seg selv eller med andre. Han var kledd som tigger, men øynene hans fortalte meg ingenting. Vanligvis kan man ymte noen personlighetstrekk ved å se folk i ansiktet, men han var liksom bare tilstede. Hele tiden. Jeg spurte han om dette og han svarte med indisk advokat-engelsk at mine observasjoner var korrekte. Han levde i et med sin gud, sin helligdom og hadde derfor ingen personlig mening. Jeg var mer enn velkommen til ashramen (en tempelish plass) hans hvor vi kunne prate videre. Det var bare neste stopp. Men så kom konduktøren og sa at jeg skulle komme med han og at jeg kunne få en seng for 14 kr. Det var seks timer til vi framme neste morgen i Bikaner så det var en fristelse som var for stå imot . Det hadde vært gøy å pratet videre om de store spørsmålene i livet med en som har dedikert livet sitt spørre dem, men nei, så jeg sa pent, "Snakkast, mr. guru with a big matpakka". 100 rupies fattigere og seks søvn-timere rikere, var jeg fremme i Bikaner. Ørkenbyen. Rajahstan, fylket som jeg var i, kan minne litt om deler afrika. Hvertfall de delene som Discovery har vist meg på TV. Bikaner er en nydelig plass. Jeg fant meg et hotell for 60 kr natten for enerom med bad. Litt classy plass, men med en del brysomme turister. Hittils på mine reiser i midtøsten har jeg vært heldig med mye bra vestlige reisende. Naturlig nok er det bare spesielt interesserte og erfarne reisende og krøllete nordmenn som besøker medlemer av "den onde akse". Her i India er disse gode menneskene et mindretall, overskygget av blekfete amerikanere og brysomme israelere. Ikke noe anti-semitisme fra denna karen, men alle jeg prater med er lut lei israelske exsoldater. De kommer inn i et område som en flokk med en stor ugjennomtrengelig mur rundt seg hvor ingen andre slippes inn (høres nesten litt kjent ut). De gjør hva de vil og hvor høyt de vil. Men de er vel egentlig ikke være så ille som russen hjemme i Norge. Tre år i millitæret i midtøsten har vel ca det samme psykiske presset som vi finner på våre tre år i videregående. Det har ikke vært noe tilfelle på min reise hvor jeg har møtt noen av disse gruppene. Har faktisk bare møtt kule israelere. Vi er i Bikaner og jeg har ikke drukket siden jeg var i Istanbul nyttårsaften. Og sannelig hadde jeg ikke kjøpt en flaske med whisky (skotsk) dagen før. Og sannelig møtte jeg ikke den morgenen to whisky-sugne amerikanere på hotellet. Men først skulle det turistifiseres. Om man vil ha en litt annerledes hvit-mann-i-fremmede-land-dag, kan man gjøre sånn her: Gå ut av hotellet og ta til venstre for å så gjøre det igjen når du har kommet til hovedåren gjennom Bikaner. Hvis du er heldig og det er markedsdag kan du sitte på med en av traktorene ned veien. Si at du skal til gamlebyen. På grunn av støyet fra motoren vil han slippe deg av en helt annen plass og i tillegg sende deg i motsatt retning. Men dette vil hjelpe deg hvis dagen er over for ingeniør-studentene. De er på vei hjem med sine splitter nye motorsykler og ettersom du er på vei ut av byen ut mot ørkenen vil de stoppe opp og lure på hva du driver med. De vil tilby deg sitteplassen til den vennen med lavest status. Han må gå. Med tolv gutter på fire motorsykkel vil dere kjøre veldig fort i de trange gatene, så vidt unngå hellige kuer og heldige koner. Det er rike gutter vi prater om og de vil vise hvor velstående de er. Dette vil gi deg en gylden mulighet til å se private Havellis som er gamle handelstands-bygninger. Veldig vakre og veldig dekorerte. Du vil også få noen glitrende muligheter til observere gutter i 20-årene som er utrolig umodne og ville kun ha sjarmert en stril (Bergensk utkantsbeboer (m.a.o lav IQ) red.anm) . Men som takk for hjelpsomheten og gjestfriheten og vennligheten, hva nå enn de het kan, du spandere is på dem. Stor suksé.

På veien hjem møtte jeg Dharmendra. Problemet med å være hvit i India er at kroppslukten din har en duft av penger. Så når noen med høvelig engelsk (de med god engelsk er oftest de værste blodsugerne) ønsker å føre en samtale med deg, blir man mistenksom. Men selv om min dårlige erfaring i Quetta var friskt i minne valgte jeg å stole på vennligheten i øynene hans. Som var ganske vakre, forresten. Vi pratet om homofili og arrangert ekteskap. Det var ingen respekt for det første temaet og det var en slags aksept til det andre. Hans ekteskap var da dette og han hadde bare sett konen sin to ganger før ansiktet ble avduket på selve Dagen. Åh, det er deg, ja... Jeg spanderte fylla på oss og vi pratet videre. Han måtte være hjemme til ti hver dag. Han fikk selvfølgelig ikke lov til å drikke, men han brukte å snike seg en tur på det lokale vinmonopolet, hvor vi nettopp hadde dratt ifra med to småflasker med vodka og to flasker med appelsin-brus. Klokken begynte å nærme seg åtte og ni og jeg var brisen og Dharmendra fant ut at han hadde problemer med å stå. Så ved å tvangsfore han med vann og mat sendte jeg han hjem. Jeg fikk heldigvis en mail som bekreftet at han var i live og ikke brent på bålet av foreldrene. Nå hadde jeg en date med to amerikanere og en flaske whisky.

To dager senere (urk) skulle jeg på hva jeg tror er det eneste rotte-tempelet i verden. Jeg og åtte veterinærer tok bussen tre mil utenfor Bikaner. De hadde vært på oppfriskningskurs og skulle passene nok avslutte det hele med denne ekskursjonen. Midt i ørkenen, ikke så langt fra der solen går ned, gikk vi av hompe-titten hompe-tatten hompe-titten teia. Det var en slags by som hadde vokst frem rundt tempelet som et utslett. Og sykdommen var turistene som skulle melkes. Det skal sies at India er full av irritasjoner. Men fra sykdoms-metaforene til sykdoms-bæreren, rotta. Du kommer inn og må ta av skoene som i alle templer, men litt mer motvillig selvfølgelig. Fordi rottene kryper gjerne over føtter og andre jordnære kroppsdeler. Det er ikke sånn at de kryr av de, men de er overalt. Innerst er det en shrine eller hva nå det enn heter på norsk. Skrin, sier vi. Her kan man legge litt penger eller en liten ostebit kanskje og så får man god annseelse av en av alle disse gudene de har her borte. 300 millioner er det noen som har regnet seg fram til. Jeg kom ihvertfall trygt tilbake til Bikaner med alle organer intakte. Jeg gikk av i sentrum for å få meg en liten gåtur tilbake til hotellet. Etter å ha gått gjennom noen bolig-områder og uintressante cricket-spill med sure spillere fant jeg en park med volleyball-net, volleyball-ball og volleyball-spillere. Det ville jeg være med på og det ville disse folkene også tydeligvis. Vi spilte til det ble mørkt. Laget våres hadde et ustabilt antall spillere, men en hard kjerne på fem spillere. Og vi knuuste det andre laget 3-0! Siden jeg var på villspor i Bikaner igjen, ble jeg kjørt hjem på motorsykkel. Nok en gang var jeg MC-bitchen. Hjemme på hotellet var sekken pakket og klar for å bli bært ned på stasjonen for å komme seg til Mumbay. Dit skulle også den vakreste potetnesen jeg har sett, festet på ei dansk jente. Ihvertfall til Jaipur på veien dit. Det var alt for denne gangen. Jeg ankom Mumbay for over en måned siden, når jeg skriver dette. Så jeg ligger litt etter. Men den som ikke gidder å vente lenger har ventet for lenge.

Snakkast