Shiraz, Yazd og Pakistan

Shiraz

For første gang reiser jeg alene. En sjutimers tur til Shiraz og Persopolis. Ikke noe spennede å fortelle her, så jeg hopper rett til hotellet. Her finner jeg som avtalt Christian som jeg deler rom med. Det er også noen tyske filosofistudenter som er i rommet ved siden av. Litt snobbete, men de har veldig bra humor, og masse masse bra musikk. Når jeg drar fra Shiraz er Macen min 9 gigabyte tyngre. Tidlig neste dag kommer Anne. Han var imellomtiden i Teheran for fikse visumet til Pakistan. Vi står opp rundt ti og drar til buss-stasjonen for å komme oss til Persepolis, eksklusive Christian som var der dagen før. Vi kommer i prat med noen studenter og får sitte på med studentbussen til universitetet like ved. Dessverre blir en av studentene med oss ettersom han velger å droppe engelsktimen sin. Han spør oss om aksenten hans og vi svarer at den høres veeldig amerikansk. Så klart begynner han legge engelsk sin ut i munnviken i sammarbeid med et forferdelig gliiis. Vi ankommer Persepolis, men blir kvitt Mr. Slick når vi begynner å gå opp fjellet bak. For en vidunderlig utsikt det var der oppe! Og når vi panorerer helt rundt til baksiden av fjellet ser vi en svær huleinngang. Så vi bestemmer oss for litt spelonking. Vi går ned dalen og klatrer opp til fjellhyllen. Vi finner en desimeter med geitebæsj på gulvet og hulen var ikke så dyp, men det var deilig med en tur uten folk.

På veien tilbake til Shiraz bestemmer jeg og Anne oss for å lage vår egen mat fordi vi begynner å bli temmelig lei den iranske cuisinen. Det blir pasta ute i bakgården ved hjelp av Christians stormkjøkken.

Neste dag er det julaften og vi drar til Silkroad Hotel som befinner seg i Yazd. Denne bussturen er heller ikke så interressant, men vi møter Jeremy som måtte sette igjen motorsykkelen sin i Syria pga. snøfall. Han er forfatter og har allerede skrevet en bok, "Motorcycle therapi". Silkroad hotel er fantastisk! Det er billig, de har bra mat, peronalet er vennlig som faen og i midten av komplekset er det et åpen område hvor du kan slappe av og drikke chai. Dette er mekka for backpackere i Iran. Men det er nok reklame for denne gangen. Jeg, Anne og Christian og tolv andre spiser julemiddag her sammen. Kamelkjøttgryte med poteter er ikke pinnekjøtt når det kommer til julemiddag, men det er mer tidsriktig siden vi befinner oss på 1600-tallet ifølge koranenen.

Ca. tre dager senere drar jeg og Anne fra våre nye venner og begynner på den skumleste delen av ferden; overgangen mellom Iran og Pakistan. Faktisk er reisen mellom Bam og grensen med Zahedan som hovedsete, mest kjent for kidnapping av turister. Men dette får jeg først vite ved grensen. Men vi må fremdeles stoppe innom Quetta en eller annen gang på vei til Lahore! Og Quetta ligger bare 150km fra den sørlige delen av Afghanistan. Skrekk og gru! Når vi ankommer Zahedan i Iran seks om morgenen blir vi møtt av en person som utgir seg for å være avdelingsleder for grenseovergangen på den Iranske siden, og han vil ha fem komeinis fra hver av oss(30kr) for å kjøre oss til grensen 80km unna, men vi fnyser ham i ansiktet i mangel av bedre utrykk. Vi velger heller en kar som kjører oss for to komeinis. For forklare situationen litt bedre, er turister egentlig nødt til å ta en taxi med poletieskorte, som vil koste oss fem komeis pluss 20 dollar. I tillegg hadde Anne leste i Thorntree, som er et forum på lonelyplanet.com at vi burde passe oss for denne "avdelingslederen for grenseovergangen" og heller ta en bussreise for en komeini. Så litt snurt for at vi måtte betale dobbel pris, sitter vi taxien med meg som fremdeles er litt nervøs for kidnapping, men vi muntrer hverandre opp med at det hadde vært en annerledes opplevelse hvis vi hadde blitt bortført. Alle som har blitt kidnappet har hatt det bra og det ville ha vært gøy å putte det på CVn. Plutselig stopper taxien ved noen andre biler med folk som har ansiktene deres skjult med skjerf. Enten for å være anonyme eller fordi det er bloody cold. Vi blir bedt om å gå ut. Men vi hadde jo avtalt helt til grensen. Så prinsipielle Anne eksploderer og de neste 10 minutter bruker vi på få ut sekkene ut fra bilen uten at sjåføren setter seg in igjen og kjører av gårde. Det ender med at vi har blitt lurt og må bite i det sure eplet. Fire komeinis til per pers må til for å få oss frem. Vi betaler det samme som "avdelingslederen" tilba oss (fem komeini), og når vi ankommer grensen møter vi selvfølgelig han i uniform.

Pakistan! Sånn ca akkurat idet vi setter den høyre foten ned på pakistansk jord får vi vite at Bhutto har blitt drept. Vi vurderer et sekund å dra tilbake, men vi stoler på den mannlige intuisjonen våres og bestemmer oss for å sette ned den andre foten også. Merkelig nok føles det veldig annerledes i dette landet her vi står i en støvsky. Ting er liksom litt mer skittent, og vennligere enn Iran. Pengevekslerne svermer rundt oss mens solen skinner og fluene føler seg utkonkurert. Men det er ikke bare jeg og Anne som flakser med armene. Vi har blitt et backpacker-par rikere. Et stykk kiwi og et stykk brite skal samme vei som oss. Jeg finner tonen med disse ganske så fort. Heldigvis har jeg kun pratet engelsk de siste tre ukene, så samtalen går mer enn bare greit. Anne prater veldig bra engelsk, selvfølgelig, men vi prater om folk her som har engelsk som morsmål. Vi møter også noen tyrkere, men de var så kjedelige at jeg nesten ikke gidder å nevne dem.

Ved grensen er det en liten by som heter Tatvan. Igjen er folk utrolig vennlige. Og plutselig er kamerat mitt et slags spennende, mystisk, gude-relikvie. Det er nesten som et status symbol å bli tatt bilde av. Folk dytter hverandre bort og det blir nesten en opphetet stemning bare fordi alle vil være i sentrum av oppmerksheten. Det er en søt, men samtidig oppriktig oppførsel. Vanskelig å sette ord på, med andre ord. Uansett. Vi tar bussen på ettermiddagen og har lest og forhørt oss at det kan ta alt fra 15-55 timer. Turen er også visstnok noe man bare gjør en gang i livet. Milkshake-godkjent stempel. Merkelig nok får jeg til å sove på bussen, og når vi ankommer Quetta er det ikke tidlig om morgenen, men to om natten. Tydligvis har sjåføren råkjørt hele veien. Og vi står nå i Quetta og det er fantastisk kaldt. Jeg mener finnmark-kaldt! Vi setter oss i en rickshaw, fire stykk med full opp-pakking. Komisk trangt. Hotellet vi var på den natten er det dårligste hittils. Ingen oppvarming og hadde det ikke vært for at det var -15C hadde jeg vært sikker på at jeg så lopper hoppe salto fra puten min.

Neste dag var det like kaldt, men sola skinte og jeg var så glad; for jeg skulle dra til Lahore idag. Men, nei! Pga. mordet på ekspresident Bhutto, bestemte Quetta seg for å ta en tre-dagers sørgestund. Bensinsasjoner, butikker, alt utenom noen få butikker og restauranter. Når jeg sier få, vil det si at det fremdeles var flere butikker åpne enn i for eksempel Bergen, på en daglig basis, men for Quetta var dette lite som vi fant ut tre dager senere. Hotellet var for ca 30kr per pers, men for den prisen var det ikke vært det! Yeez! Så vi fant et annet ikke langt ifra, etter altfor mye hjelp. Her var det flotte rom inkl. oppvarming til samme pris. I norge hadde jeg nok betalt 50 ganger prisen. Og betjeningen var hyggelig også. Jeg kom i kontakt med en kar, Isaf. Vi satt ofte sammen og drakk chai og han fortalte om familien sin. Dvs. det var ikke så mye prating, mer "hand to feet". Et uttrykk som jeg har plukket opp som betyr at man gestikulerer seg fram med noen universelle ord. Han gav meg telefonnummeret sitt som jeg smilte og takket for. Jeg fikk t.o.m kameraten hans sitt som satt med oss noen stunder. Etterhvert begynte samtalen dreie seg om hvor dårlig råd han hadde. "Very poor, very poor". Han så ut til å klare seg bra, men sammenlignet med norsk standard var han vel fattig. Neste dag var det søndag den 30. desember og ingen forandringer ang. frareise. Quetta er trygg på dagtid, men etter leggetid fikk vi høre, i etterkant, at medlemer av taliban stikker innom byen av forskjellige grunner. Men pytt pytt. Vi ville benytte ukeslutten på å reise ut av byen. Vi hadde kommet i kontakt med en afghaner, Garfur Jan som dro dra fra hjemlandet sitt for tre år siden med familien sin. Han tok oss med til en liten innsjø nord for Quetta. Om sommeren er denne plassen stappet med folk som tar piknikken sin her oppe. Denne dagen var det ca null. Som passet oss bra. Vi fikk en time uten spørsmål og uvante situationer. Kun søppel og cocacola-reklamer forstyrret idyllen. Vi tok taxien tilbake til hotellet, og der ventet Isaf oss med det store smilet sitt. Og chai. Anne hadde imellomtiden sjekket busstider og ruslet rundt omkring i byen. Neste dag skulle vi endelig dra til varme og trygge Lahore. Så Isaf måtte intensifisere hva han hadde prøvd på siden den første chaien ble helt i koppen min. Han tok meg til siden senere samme kveld og lurte på hvor mye penger jeg hadde. Om jeg kunne telle dem foran han. Det var vel en 4-5000 rupier jeg hadde på meg, 350-400 kroner. Men det føltes veldig feil så jeg sa nei og gikk inn på rommet for å spille kort med Anne, Winton og Jane. Etter et par timer lurte Isaf på om jeg hadde lyst på en til chai. Jeg ble med ham og vi pratet om alt mellom himmel og jord. Så langt hender og føtter rekker iallefall. Så sier Mr. jævla Isaf: "You give me money, yes?" og ba meg ta ut telefonnummeret som han gav meg. For det var ikke telefonnummeret hans. Jeg var den hvite, fete, rike melkekua hans som skulle overføre penger til KONTONUMMERET hans! Jeg begynte å bli klar for å reise fra Quetta...

Neste dag, etter en kald farvell med Isaf og en varm en med Garfur Jan tok vi en rickshaw til buss-terminalen. Forresten, jeg glemte helt å fortelle at jeg lovet Mohammad bak i Teheran at hvis jeg fant en Sufi-master på reisen min skulle jeg si ifra. Han fortalte meg at han har lett etter en i fem år. Både i Iran og Tyrkia. Det var i denne rickshawen at jeg fant min første ledetråd. Et bilde av en avdød Sufi-guru. Rickshaw-sjåføren fortalte meg at han holdt til i Lahore og dit skulle vi jo nå!

Bussturen var like shaky som den forrige, men det var mindre plass så det var nesten umulig å sove. 19 timer senere med tre stopp (to for bønnestund og en for matpause) var vi framme i Lahore. Nyttårsaften feiret vi ombord på bussen med eple-spise-konkurranse. Vi bestemte oss dagen før for å ta festingen i Lahore. Vi kjøpte inn 12 flasker øl og to flasker wiskey for oss fire. Ingen av oss hadde drukket på tre-fire uker, så effekten var økonomisk. Det var god stemning og kvelden varte til fire-fem tiden. Akkurat passe. Regal Internett Inn hvor vi bodde er en liten perle i Lahore. Eieren Malik, er en svært hyggelig fyr som arrangerer konserter oppe på taket et par ganger i uken med tradisjonell pakistansk musikk. Du kan også dra ut til landsstedet hans utenfor byen hvis du har lyst til å slappe helt av. Det er en liten myte om hvordan plassen fikk navnet sitt. For ca. ti år siden var det en Hollywood-innspilling i hotellet hans. Stjernen i filmen ønsket seg en internett-tilkobling for personlige grunner, så Malik som en av de første i Pakistan skaffet ham linjen. Da innspillingen var over ville skuespilleren betale for tilkoblingen, men Malik nektet å ta imot pengene hans. Etter mye krangling sa skuespilleren at siden han ikke aksepterte tilbudet hans ville han gjøre hotellet hans til den mest kjente i Pakistan. Og idag er det den mest besøkte plassen av backpackere landet. Når jeg kaller hotellet en perle, er det mer korrekt om man forestiller seg en litt bulkete og støvete hvit plastikk-kule med seks/sju strømavbrudd hver dagen. Men fremdeles en perle. Den andre januar var det konsertkveld og tilfeldigvis var det sufimusikere som skulle spille opp til dans. Det var egentlig ikke så mystisk for Malik var sufist! Og sånn fant jeg sufi-mesteren for Mohammad. Jeg har sendt han en epost, så det blir spennende å høre reaksjonen. Ellers på hotellet fikk jeg min første diaré. Men med halve apoteket i sekken, kastet jeg inn det jeg hadde av hvite håndgranater og etter tolv timer med krig kapitulerte inntrengerne og jeg fikk spylt ut de siste restene samme dag. Men nok om gamle krigshistorier. Jeg gjorde egentlig kun to ting i Lahore. Winton, Jane og jeg dro til et gammelt fort hvor det også var den største moskéen i verden. Den kan romme 100.000 mennesker bla bla bla. Jeg dro også med gjestene i hotellet til et sufiarrengement. Torsdagskveldene er visst viktige for disse menneskene. Det begynner i ni-tiden med trommemusikk, dansing og masse roping fra tilskuerne. Nevnte jeg hasjen? Det virket som alle røyket. Det skulle ikke forundre meg om det gikk med et kilo den kvelden på disse 2-300 menneskene. Noen hadde fem sigaretter fylt med mekk stikkende ut fra neven som de brukte som en bonge. Danserne røyket selvfølgelig også, for å komme nærmere Gud. En av danserne ble litt fornærmet når jeg høflig nektet i pausen å ta imot jointen hans. Det var uansett nok THC i lufta til å kjenne effekten. Og det var enten den eller den ensformige trommingen som gjorde meg søvnig, så etter et par timer dro jeg hjemover. Søndagen den sjette januar var det farvel med Anne og Regal Internett Inn. Vi hadde reist sammen i tre uker og hatt mye moro sammen, så det var litt trist å si farvel. Det var vel mest trist å se han ligge i sengen pga. diaréen. Men jeg håper han er bedre nå og vi vil nok møtes igjen i India.

I det siste kapitlet om Pakistan skal jeg fortelle om den sprøeste stengnings-seremonien av en grensekontroll noensinne og hva som skjer hvis man glemmer forskjellen mellom den pakistanske og indiske tidssonen. Jeg, Winton, Jane, Karolina fra Spania og Kristian fra Estonia dro altså til grensen på ettermiddagen for å få med oss stengnings-seremonien. Det tok ca 50 minutter til grensebyen hvor vi stoppet opp for å kjøpe med oss vann og frukt. Jeg sov litt på bussen fordi jeg ikke hadde kommet meg helt etter magasjauan (hvordan det enn staves). Halveis våken går jeg ut av bussen med de andre og jeg kan love enhver på denne kloden, at jeg har aldri sett et så møkkete stykke jord før. Men det var ikke guffent eller noe sånt. Det var bare overhvelmende med så mange mennesker og så mange ting og så mye søppel. Men skulle liksom være sånn her. Det passet så bra. Men klokken nærmet seg tre, så vi tenkte at det var på tide å komme seg bort til grensekontrollen som stengte fire. En siste rickshawtur i Pakistan fikk oss til grensen rundt ti på halv fire. Idet vi presser oss ut av rickshawen løper det vakter mot oss og sier at vi må skynde oss. Grensen stenger om fem minutter. Andpustne kommer vi frem og får sørgelig vite at vi er for sent ute. Fordi India er en halvtime foran Pakistan, stenger grensen halv fire pakistansk tid, men fire indisk. Skuffelsen er total. Vi har bare 800 rupies igjen fordelt på fem mann og det er ingen bankautomater før Lahore. Det eneste hotellet som er i omkrets koster 600 per enkel rom og 800 for dobbel. Vi går til eieren av hotellet for å forhandle oss fram til en pris. Etter en time over chai kommer vi fram til 800 rupies, hvor vi alle sammen deler et rom, sover i soveposen og ingen får dusje. Jau jau. Men før vi fikset rommet var vi på stengnings-seremonien. Det hele har blitt gjort om til en slags kamp hvor folk med flagg på begge sider prøver å piske opp stemningen for å overdøve det andre landet sine publikumere. I tillegg har vi vaktene som går fram og tilbake i merkelig fugledans. Svære haner med hodepryd, stort benspenn og mystiske spasmer. Vi var vel en 400 mennesker på den pakistanske siden, mens det var ca 4000 på indiske. Og sånn er det egentlig hver kveld fikk vi høre. Det er jo tross alt en milliard mennesker her hvor peppern gror.