Teheran og Istfahan

Jeg hadde lest en eller annen plass at togreisen mellom Tyrkia og Istanbul var et sørgelig syn. Jeg kan bekrefte det. Men fytti-i-grisen så greie folk vi møtte der. Alle var interressert i hvem vi var, hvor var fra. Akkurat som i Tyrkia. Det var flest iranere som hadde vært på ferie eller feiret Mevlana. Han var en sufi-poet som levde for 800 år siden og veldig populer blandt sufi-følgere. Vi møtte en kar som het Ziya. En bamse av en kar som var veldig imøtekommende. Engelsken hans var ikke bra, men vi klarte å samarbeide oss fram til samtale. Personlig tror jeg han var smugler, siden han drev med shipping, var mye i Russland, pratet om mafia, og når jeg nevnte at jeg skulle til India, sa han at jeg burde kjøpe diamanter der og selge dem i Norge. Vi får se. Reisen vår gikk greit, men vi var ca 6 timer forsinket. På båten over Van-sjøen møtte vi Mohammad og hans familie. Mohammad var en av de du møter som har sånne lysende øyne. Han var Sufi-tilhenger og vi pratet masse om religion, tro og hvordan oppnå et godt liv. Det viste seg at sufismen hadde mange likheter med buddisme. Jeg trodde at det å prate om religion og politikk med iranere var livsfarlig, men mange syntes dette var veldig ok. Men det kan være lurt å la de starte samtalen. Overalt var det familier og venner som inviterte meg på chai, eller te om du vil. Jeg drikker jo vanligvis ikke te, men dette var virkelig godt. De bruker mye sukker, så du ser mange dårlige tenner. Vi fant ut etterhvert at vi var fem turister ombord på toget. Det var en italiener på toget som virkelig tok kaka. Han drev med shakra-meditasjon og skulle tilbake til India for å meditere of lære seg forskjellige instrumenter. På den siste delen av togreisen i Iran, var vår italianer sulten og ønsket seg mat, men kafeterian var stengt og det var bare de som jobbet som spiste litt ris og kylling. Han pekte på dem og sa at han ville ha det samme, men de nektet ham servering, og da eksploderte han. Han sprang opp og løp møt kjøkkenet og prøvde å bryte seg inn. Men kokken holdt igjen døren, så han gikk tilbake og prøvde å hoppe inn ved disken, men de som jobbet der holdt han igjen. Det var en 8-10 av dem der, så han var ikke noe trussel. De lo faktisk av det hele, mens italianeren, sint som en veps fløy rundt og ropte og skrek. Til slutt sa de at han kunne få litt mat hvis han bare roet seg ned. Satan for en kar. Men veldig interessant å prate med. Og vi fikk spilt litt sjakk i tillegg. Etter fire dager med reise var vi framme i hovedstaden i Iran, Teheran. Ikke noe fin by, men stappet med folk, butikker og biler. Vi gikk rundt og prøvde å finne herberget, men det var ikke så lett og jeg måtte virkelig pisse. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å bryte noen lov i Iran og gjøre fra seg ute i det åpne er sikkert ikke kjempelurt. Men det var mitt på natten så jeg tok vannflasken min på 1,5 liter og pisset på den, og jeg klarte faen meg å fylle flasken. Jeg har aldri vært så stolt i hele mitt liv. Vi fant herberget til slutt og overnattet der tre netter. Siden døgnrytmen min den siste uken var temmelig knust havnet jeg i en tilstand hvor jeg bare trengte fem timer søvn om natten, så jeg våknet opp tidlig neste dag før de andre og dro ut for å finne en internettkafe og se litt av området. Natten før var gata utenfor helt tom, men nå var det bananas. Jeg gikk sammen med ei sør-koreaner som også skulle samme ærend som meg. På veien fortalte hun meg at hun hadde blitt grabbet av noen iranske menn et par dager før. Enkelte i landet er virkelig sjofle, for å bruke et utdatert ord, mot kvinnelige turister hvis de reiser alene. Jeg lastet opp forrige blogg og dro tlbake til de andre. Jeg skal være ærlig og hadde ikke høye tanker om Iran, men folk her er faktisk ennå vennligere enn i Tyrkia. Mange av de andre globetrotterne jeg møtte har Iran som en av sine favorittland. Folk stopper opp på gaten hver 200. meter for å prate med deg, og jeg overdriver faktisk ikke. Folk er stolte av å ha besøk av fremmede og jeg ble invitert tre ganger på gaten hjem til dem. Folk har ikke god råd, men de deler med seg det de har. Dette kalles ta´arof. De gjør det av høflighet, så man bør takke nei tre ganger, hvis du tror de er fattige. Hvis de fremdeles inviterer deg, da er det greit å bli med. Hvis du spiser med dem ute, får du ikke lov til å betale og skal bare holde kjeft. Det er billig her, men hvis du er turist prøver man alltid å ta ekstra betalt. Det er egentlig ikke noe problem, men alle bakpackere jeg prater med liker ikke å bli lurt, så man må alltid spørre hva det koster først. Jeg kan kjøpe meg en frokost på gaten for ca 10.000 rial, eller en Komeini som noen sier (ca en dollar). Middager for rundt to komeini og en buss-reise på åtte timer i en luksus-buss for fire. Dette er nesten ingenting, men Pakistan og India er mye billigere!! Jeg bruker ca ti dollar dagen her nede inkl. overnatting. Ellers vil jeg bare si at, de har alt sammen her vi har hjemme pluss mer. Amerikanerne har embargo med Iran, men bedriftene selger bare produktene fra andre land. Det enenste du ikke finner er McDonalds og Burger King. Mandagen (17.) skulle vi bruke sammen med en Bahai-familie på en restaurant som serverte tradisjonell man og spilte tradisjonell musikk. Jeg glemte å fortelle om disse menneskene. Vi møtte dem på toget og pratet med dem om religion (igjen!). Bahai er en religion som minner meg litt om Jehovas vitner, men har utspring fra Islam og blandet med andre religioner. Kvelden på restauranten var utrolig. Stemningen var rett og slett sterk og vi satt bak musikerne oppe på en scene. Dette var visst hvor VIP-gjestene satt, så vi var veldig beæret. Vi hadde ikke med noen present, men vi prøvde å betale, noe som ikke var mulig. Men å sende bilder og en mail er sett på som en høflig gest. Neste dag var det Mohammad og familien som inviterte meg og James som jeg etterhvert begynte å virkelig like. I tillegg til den nærmeste familien til Sufisten kom søsteren til konen som var ei 22 årig student som var noe av det vakreste jeg har sett i landet. Med tunga rett i munn og buksene på, gikk kvelden ryddig for seg. Denne gangen hadde vi med presenter til familien. Tirsdagen var avreise og bytte av reisepartner. Jeg møtte en nederlender, Anne (hi hi) som plutselig bestemte seg for å bli med Istvahan. Men først dro vi for sjekke ut kunstscenen i Iran. Igjen, veldig imponert. Se for deg selv: Vi var der samtidig med ei kunstklasse. Jentene i dette landet gir deg virkelig mye oppmerksomhet. De forfølger deg, drar i deg, prater seg imellom mens de ser på deg og fniser. Vi var i 45 minutter, Brad Pitt og George Cloney for 30 jenter. Hvorfor er ikke dere jenter der hjemme sånn? Men hvis noen tror jeg har det som plommen i egget, kan jeg informere at loven å ha sex før man er gift er steining til døden. Mennene blir gravd ned til livet og steiningen starter. Hvis man klarer å grave deg løs er du fri, men kvinnene blir gravlagt til skuldrene, så da er det umulig. Når du velger buss går du alltid etter Volvo. Mercedes har ukomfortable seter og er virkelig pakket. Å betale 20.000 ekstra (60.000) for en sju timers tur hvor du faktisk har muligheten å sove, er ingenting. Nå er jeg for øyeblikket altså i Isfahan. Her er kanskje de fineste, mest utrolige moskéene i hele verden. Trafikken er tryggere og det er mye roligere enn i Teheran. Vi møtte en lokal restaurerer som faktisk har vært i Moss!! av alle plasser for å reparere noen tepper. Han tok oss med opp på taket av bazaren og etterpå til en teppeforhandler som fortalte oss hvordan han kjøpte inn tepper fra nomadene, reparerte de og solgte de videre til turister. Etterpå fikk vi være med å spise med han på en av de lokale spiseplassene. Vi dro også til noe som ble kalt "the shaking minorets" som viste seg å ikke være verdt engang den halve dollaren det kostet for å komme inn. Men igjen kom det en bussplass med jenter fra Shiraz som overfalt oss og fortalte oss hvor vakre vi var *blush* og at vi måtte ringe de når vi kommer til byen dems. Noe jeg og Anne (tihi) vurderer faktisk å gjøre. Disse var i 20 årene og studerte kjemi og datatekologi på universitet. Nå skal jeg chille litt og så dra til Shiraz på lørdag. Det var alt for denne gangen! Snakkast med god matpakka! Evert

Istanbul

Sånn, da var det avreise fra Oslo! Etter noen knalle dager hos søstern og gubben er alt fikset. Tror jeg har sovet 12 timer de siste 3-4 dagene. Er jo litt spent, men alt er så fjernt. Det største kulturelle møtet jeg har hatt hittils, var når jeg gikk rundt omkring på grønland i somres.

Uansett. Om søndagen hadde jeg, med familien en mini-julaften, hvor vi helte ned på pinnekjøtt og karamellpudding. Greit å få på litt svor på kroppen slik at jeg har noe tære på når diaréen setter igang. Fine presenter fikk jeg også. Tabletter mot løs mage og førstehjelpsutstyr. Og en ape-hånddukke som jeg kan plukke frem under farlige situasjoner for å spille gal. Mi-mi-mi-mi-mimi-mi

Må bare fortelle noe som skjedde da jeg skulle gå ombord på flytoget. Rett etter at toget rullet inn på perrongen, kommer det en kortvokst mørk iraker. Vi kan iallefall si at han er iraker (egentlig er han sikkert fra Toten). Han så skikkelig, skikkelig hard og sint ut, som om han hadde brukt de siste 28 åra sine på å hate alt vest for Bagdad. Han var kledd i svart-hvite kamuflasjebukser og en grønn militærjakke. Det kan jo hende at han nettopp hadde vært på temafest og var kledd ut som Robert De Niro i "Taxidriver", men jeg tviler. Han gikk rundt og rundt og endte med å spørre flytog-betjenten noen spørsmål som jeg overhørte så vidt. Hun sa at han var på helt feil plass, men han bare mumlet og fortsatte sin inspeksjonsrunde og skulte bort på toget og de andre gjenstandene på perrongen. Jeg får skikkelig vondt i magen, for et eller annet skurrer. Jeg følger med på han når han stopper opp og ser opp forbi toget (antagelig på det gamle postgirobygget). Plutselig putter han hendene i jakkelommen og jeg må bare gå. Bort. Jeg kjenner trykkbøgen fra bomben rundt livet hans treffe meg når den går av og får vanskelig å puste. Jeg trodde et millisekund at eksplosjonen var ekte, men jeg tar ikke sjansen på å slappe av siden den intuitive delen av meg prøver å fortelle meg noe. Da jeg trodde det smalt gikk jeg ganske brått opp mot terminalen, helt mekanisk. Der det begynner å skråne oppover står det en veldig kraftig, velkledd man og røyker. Han er svett og blek. Jeg gir ham et blikk og han stirrer tilbake som om han har sett alt som har foregått. Ikke det om eksplosjonen, men irakeren som samler informasjon om Postgirobygget som han og terror-cellen hans skal sprenge om akkurat et år. Den 11. desember. Jeg og min Frp-sympatisør er begge to veldig seriøse, men jeg løsriver blikket mitt uten at et ord har blitt sagt mellom oss. Jeg går på toget og er redd irakeren, skal fortsette terrorismen på toget. Men han blir der ute og ser.

Faen, tenker jeg og biter meg i at jeg ikke har kommet til flyplassen en gang og jeg har allerede begynt å se små talibanetter gledelig sprenge seg selv på togstasjonen. Fornuften begynner å ta overhånd og jeg er flau av den sterke forestillingsevnen min. Jeg er jo faen meg ikke noe bedre enn en paranoid, sørstats-amerikaner. Det skal ikke fortsette sånn her på turen. Jeg skal være våken og følge med rundt meg på turen, men jeg vil heller bli sprengt av en terrorist enn å være redd for å bli det. En liten faktaopplysning helt til slutt. Det dør flere mennesker i USA årlig av lynedslag enn det gjør av terroristhandlinger på verdenbasis. Men vi bruker ikke et x-antall hundretals milliarder dollars årlig på å utstyre menneskligheten med lynavledere på hodene våres. Statement! Fuck Yeah!

Heatrohw er en drittflyplass!

Framme i Istanbul:

Etter at jeg fikk fikset visumet mitt, var det 30 minutter i passkontroll. Det var sikkert 500 mennesker fordelt på 10 køer og av disse var det ca. 40 dritingse russere som lagde faenskap for resten av oss. Tyrkerne skjulte ikke hva de syntes om oppførselen dems og etter at jeg hentet bagasjen etter passkontrollen, et par russere og lokale istanbulere begynte å dytte og sparke etter hverandre. Og da eksploderte stemningen. Plutselig løp det rundt 100 stykk fra begge sider inn i sirkelen og hele flyplassen var full av rop og slagord! Shit, tenkte jeg og begynte ta fram kameraet, men med alle sikkerhetsvaktene rundt endte det med at jeg lot det være. Velkommen til Tyrkia!

På utsiden ventet kjæresten til Jonas, Ada på meg. Det viste seg at jeg ville få den beste guiden Istanbul hadde tilgjengelig. Hun flyttet dit for tre år siden fra Albania for å studere og kunne bra tyrkisk. Grei som hun var, viste Ada meg hennes favorittplasser i sentrum. Første stopp var Taksim. Et område med uteplasser og restauranter ofte benyttet av studentene. Etter et par øl på Peyote og noen veldig interressante samtaler, dro vi hjemover. Men gudene skulle ha det til at vi møtte noen av venninne hennes, så vi ble med dem og danset. Jeg må si at av de tyrkerne jeg pratet med den kvelden, var alle hyggelige og genuint interessert i hvem jeg var og hva jeg gjorde der. Jeg gikk langs gatene med backpacken og folk kunne stirre etter meg, men da jeg slang dem det beste smilet jeg hadde, smilte de tilbake og nikket annerkjennende. Faen så glad jeg blir av sånt. Nattmaten besto av tarmhakk fra ku, smaksatt med krydder og urter. Plassen vi spiste på, hadde fire gjester inklusive oss to, og vi hadde fem kelnere som stod ved bordet våres for å passe på at vi hadde det så bra som mulig. Ada skulle ta bilde av meg, men var uheldig og veltet teen hennes i det hun skulle ta kameraet. Notatboken hennes badet i den varme teen i ca seks sekunder før han som var ansvarlig for gulvet tok den og håndtørket framfor vifteovnen de hadde. Synet mitt som jeg hadde ved flyplassen, var snudd opp ned i løpet av kvelden. Vi sov hos en kamerat av Ada og Jonas, Mehmet. Mehmet tilbudte seg å levere sekken min på stasjonen neste dag, så jeg slapp å bære på den når jeg skulle turistifisere meg i Istanbul. Tanken på å være 20 kg lettere var fristende, så jeg aksepterte tilbudet hans.

Neste dag dro jeg og Ada til Universitetet hennes et kvarter unna. Det var mange hunder der på området og det viste seg at alle løshundene i området, eller hele Istanbul blir fanget inn og trent opp til å bli lydige. Etter at Ada gjorde noe business, dro for å spise frokost hos en annen Mehmet. Plassert ved et bråkete bilkryss hadde han lagd en oase av en spiseplass. Det var en sånn plass der det bare fantes stamkunder. Så igjen ble jeg tatt imot med varme. Jeg har bannet allerede på turen over tyngden og størrelsen på kameraet mitt, men man ser jo ganske proff ut, og man bryter fort isen hvis man spør om å få ta bildet av noen. Det skal sies at maten til Mehmet er vidunderlig. Han dro til Saudia-Arabia da han var yngre for å lære seg å lage skikkelig arabisk mat.

Etter at vi kjøpte billetter for reisen videre til Teheran, dro vi til den Blå Moské. Nå en av de nye 30 underverk. En gammal kar i dress og uten tenner begynte å fortelle oss om arkitekturen og historien på tannløs engelsk. For en plass! For et utsmykking! Etter at vi gav bestefar 5 lire (ca 25 kroner) ble vi sittende igjen. Det skulle til å begynne en islamsk messe. Den siste av de fem. Jeg har aldri vært med på noe sånt. Jeg benyttet sjansen til å lukke øynene og hvile sinnet litt og når jeg og Ada dro ut hadde vi begge en følelse av ro. Istanbul er vestlig, men krydret med Islam, åpenhet og litt fattigdom. Folk er kontaktsøkende og veldig hyggelige. Det er ikke kjempe billig, men to-tre ganger billigere enn Norge.

Toget videre til Teheran hadde god standard og både vestlig do og hull-i-gulvet-do. Samme pris som Istanbul på maten, men dyrere enn resten av Istanbul. Toget går bare på onsdager og er fremme på førstkommende lørdag. Den fire dager lange turen kostet meg 500kr.

Jeg møtte en tysker og en finne som jeg hørte skulle ta den samme turen som meg på toget. De hadde vært Rasmus-studenter ved universitet til Ada og skulle avslutte oppholdet med en tur til Iran. Jeg havnet på rommet med en kiwi. For å være en som har reist i alle områder i hele verden, var han forbausende negativ og kjip, men smart og morsom. Men vi kom greit overrens.

Bilder og mer fra togturen kommer etterhvert.

Snakkast