Istanbul

Sånn, da var det avreise fra Oslo! Etter noen knalle dager hos søstern og gubben er alt fikset. Tror jeg har sovet 12 timer de siste 3-4 dagene. Er jo litt spent, men alt er så fjernt. Det største kulturelle møtet jeg har hatt hittils, var når jeg gikk rundt omkring på grønland i somres.

Uansett. Om søndagen hadde jeg, med familien en mini-julaften, hvor vi helte ned på pinnekjøtt og karamellpudding. Greit å få på litt svor på kroppen slik at jeg har noe tære på når diaréen setter igang. Fine presenter fikk jeg også. Tabletter mot løs mage og førstehjelpsutstyr. Og en ape-hånddukke som jeg kan plukke frem under farlige situasjoner for å spille gal. Mi-mi-mi-mi-mimi-mi

Må bare fortelle noe som skjedde da jeg skulle gå ombord på flytoget. Rett etter at toget rullet inn på perrongen, kommer det en kortvokst mørk iraker. Vi kan iallefall si at han er iraker (egentlig er han sikkert fra Toten). Han så skikkelig, skikkelig hard og sint ut, som om han hadde brukt de siste 28 åra sine på å hate alt vest for Bagdad. Han var kledd i svart-hvite kamuflasjebukser og en grønn militærjakke. Det kan jo hende at han nettopp hadde vært på temafest og var kledd ut som Robert De Niro i "Taxidriver", men jeg tviler. Han gikk rundt og rundt og endte med å spørre flytog-betjenten noen spørsmål som jeg overhørte så vidt. Hun sa at han var på helt feil plass, men han bare mumlet og fortsatte sin inspeksjonsrunde og skulte bort på toget og de andre gjenstandene på perrongen. Jeg får skikkelig vondt i magen, for et eller annet skurrer. Jeg følger med på han når han stopper opp og ser opp forbi toget (antagelig på det gamle postgirobygget). Plutselig putter han hendene i jakkelommen og jeg må bare gå. Bort. Jeg kjenner trykkbøgen fra bomben rundt livet hans treffe meg når den går av og får vanskelig å puste. Jeg trodde et millisekund at eksplosjonen var ekte, men jeg tar ikke sjansen på å slappe av siden den intuitive delen av meg prøver å fortelle meg noe. Da jeg trodde det smalt gikk jeg ganske brått opp mot terminalen, helt mekanisk. Der det begynner å skråne oppover står det en veldig kraftig, velkledd man og røyker. Han er svett og blek. Jeg gir ham et blikk og han stirrer tilbake som om han har sett alt som har foregått. Ikke det om eksplosjonen, men irakeren som samler informasjon om Postgirobygget som han og terror-cellen hans skal sprenge om akkurat et år. Den 11. desember. Jeg og min Frp-sympatisør er begge to veldig seriøse, men jeg løsriver blikket mitt uten at et ord har blitt sagt mellom oss. Jeg går på toget og er redd irakeren, skal fortsette terrorismen på toget. Men han blir der ute og ser.

Faen, tenker jeg og biter meg i at jeg ikke har kommet til flyplassen en gang og jeg har allerede begynt å se små talibanetter gledelig sprenge seg selv på togstasjonen. Fornuften begynner å ta overhånd og jeg er flau av den sterke forestillingsevnen min. Jeg er jo faen meg ikke noe bedre enn en paranoid, sørstats-amerikaner. Det skal ikke fortsette sånn her på turen. Jeg skal være våken og følge med rundt meg på turen, men jeg vil heller bli sprengt av en terrorist enn å være redd for å bli det. En liten faktaopplysning helt til slutt. Det dør flere mennesker i USA årlig av lynedslag enn det gjør av terroristhandlinger på verdenbasis. Men vi bruker ikke et x-antall hundretals milliarder dollars årlig på å utstyre menneskligheten med lynavledere på hodene våres. Statement! Fuck Yeah!

Heatrohw er en drittflyplass!

Framme i Istanbul:

Etter at jeg fikk fikset visumet mitt, var det 30 minutter i passkontroll. Det var sikkert 500 mennesker fordelt på 10 køer og av disse var det ca. 40 dritingse russere som lagde faenskap for resten av oss. Tyrkerne skjulte ikke hva de syntes om oppførselen dems og etter at jeg hentet bagasjen etter passkontrollen, et par russere og lokale istanbulere begynte å dytte og sparke etter hverandre. Og da eksploderte stemningen. Plutselig løp det rundt 100 stykk fra begge sider inn i sirkelen og hele flyplassen var full av rop og slagord! Shit, tenkte jeg og begynte ta fram kameraet, men med alle sikkerhetsvaktene rundt endte det med at jeg lot det være. Velkommen til Tyrkia!

På utsiden ventet kjæresten til Jonas, Ada på meg. Det viste seg at jeg ville få den beste guiden Istanbul hadde tilgjengelig. Hun flyttet dit for tre år siden fra Albania for å studere og kunne bra tyrkisk. Grei som hun var, viste Ada meg hennes favorittplasser i sentrum. Første stopp var Taksim. Et område med uteplasser og restauranter ofte benyttet av studentene. Etter et par øl på Peyote og noen veldig interressante samtaler, dro vi hjemover. Men gudene skulle ha det til at vi møtte noen av venninne hennes, så vi ble med dem og danset. Jeg må si at av de tyrkerne jeg pratet med den kvelden, var alle hyggelige og genuint interessert i hvem jeg var og hva jeg gjorde der. Jeg gikk langs gatene med backpacken og folk kunne stirre etter meg, men da jeg slang dem det beste smilet jeg hadde, smilte de tilbake og nikket annerkjennende. Faen så glad jeg blir av sånt. Nattmaten besto av tarmhakk fra ku, smaksatt med krydder og urter. Plassen vi spiste på, hadde fire gjester inklusive oss to, og vi hadde fem kelnere som stod ved bordet våres for å passe på at vi hadde det så bra som mulig. Ada skulle ta bilde av meg, men var uheldig og veltet teen hennes i det hun skulle ta kameraet. Notatboken hennes badet i den varme teen i ca seks sekunder før han som var ansvarlig for gulvet tok den og håndtørket framfor vifteovnen de hadde. Synet mitt som jeg hadde ved flyplassen, var snudd opp ned i løpet av kvelden. Vi sov hos en kamerat av Ada og Jonas, Mehmet. Mehmet tilbudte seg å levere sekken min på stasjonen neste dag, så jeg slapp å bære på den når jeg skulle turistifisere meg i Istanbul. Tanken på å være 20 kg lettere var fristende, så jeg aksepterte tilbudet hans.

Neste dag dro jeg og Ada til Universitetet hennes et kvarter unna. Det var mange hunder der på området og det viste seg at alle løshundene i området, eller hele Istanbul blir fanget inn og trent opp til å bli lydige. Etter at Ada gjorde noe business, dro for å spise frokost hos en annen Mehmet. Plassert ved et bråkete bilkryss hadde han lagd en oase av en spiseplass. Det var en sånn plass der det bare fantes stamkunder. Så igjen ble jeg tatt imot med varme. Jeg har bannet allerede på turen over tyngden og størrelsen på kameraet mitt, men man ser jo ganske proff ut, og man bryter fort isen hvis man spør om å få ta bildet av noen. Det skal sies at maten til Mehmet er vidunderlig. Han dro til Saudia-Arabia da han var yngre for å lære seg å lage skikkelig arabisk mat.

Etter at vi kjøpte billetter for reisen videre til Teheran, dro vi til den Blå Moské. Nå en av de nye 30 underverk. En gammal kar i dress og uten tenner begynte å fortelle oss om arkitekturen og historien på tannløs engelsk. For en plass! For et utsmykking! Etter at vi gav bestefar 5 lire (ca 25 kroner) ble vi sittende igjen. Det skulle til å begynne en islamsk messe. Den siste av de fem. Jeg har aldri vært med på noe sånt. Jeg benyttet sjansen til å lukke øynene og hvile sinnet litt og når jeg og Ada dro ut hadde vi begge en følelse av ro. Istanbul er vestlig, men krydret med Islam, åpenhet og litt fattigdom. Folk er kontaktsøkende og veldig hyggelige. Det er ikke kjempe billig, men to-tre ganger billigere enn Norge.

Toget videre til Teheran hadde god standard og både vestlig do og hull-i-gulvet-do. Samme pris som Istanbul på maten, men dyrere enn resten av Istanbul. Toget går bare på onsdager og er fremme på førstkommende lørdag. Den fire dager lange turen kostet meg 500kr.

Jeg møtte en tysker og en finne som jeg hørte skulle ta den samme turen som meg på toget. De hadde vært Rasmus-studenter ved universitet til Ada og skulle avslutte oppholdet med en tur til Iran. Jeg havnet på rommet med en kiwi. For å være en som har reist i alle områder i hele verden, var han forbausende negativ og kjip, men smart og morsom. Men vi kom greit overrens.

Bilder og mer fra togturen kommer etterhvert.

Snakkast